Hvorfor meg? Det spør jeg meg selv om og om igjen da for en stund siden jeg fant ut at min nye bluberry lommebok var forsvunnet eller rettere sakt misset. Der står jeg helt alene ikke penger eller busskort til å komme meg hjem. Alt ligger jo selvfølgelig i lommeboken. Føler meg ganske liten og VELDIG nær på gråten. Og forbereder meg på å ligge i buskene bak terminalen. Men jeg finner heller frem mine girl power og snakker med en middelalder bussjåfør jeg ligger ut om min tapte lommebok og mine frustrasjon og lange forklaringer. Heldigvis er det er snill bussjåfør som lar meg slippe på bussen uten noe.var ikke mange på bussen som ikke glodde Men Så kom meg hjem. Dette er bare en historie av mange. Min glemsomhet har mistet også touch mobil. En helt ny..
Så ja min glemsomhet er så ekstrem til tider i en alder av bare 18år og det blir ikke akkurat bedre med årene. lommebøker, mobiler, busskort og det som er gjenglemt og mistet av en klin edru jente. At det går ann sier jeg bare.
Det har nesten blitt litt komisk, for hva skal man gjøre til slutt?
Er det bare meg? Eller få som blogger om det?